Femten år med åpne dører

Det er fristende å tro at Platon hadde Lørenskog hus i tankene da han skrev det. For da det hvite huset langs riksvei 159 reiste seg fra leirgrunnen som et isfjell midt i bygda, var det mange det gikk kaldt nedover ryggen på.

Et kulturhus i Lørenskog? Med spansk marmor? Til over 700 millioner kroner?

Sterke debatter, budsjettsprekker og dragkamper ble en del av hverdagen. I en kommune som så vidt hadde kommet seg ut av langvarig økonomisk sykemelding.

Mange spurte seg: Trenger vi egentlig dette?

Femten år senere er det fortsatt lov å mene mye om Lørenskog hus. Men det har også skjedd mye annet i og rundt det hvite huset vårt. For i en kommune som vokser raskt, er det ikke gitt at alle finner plassen sin i samfunnet av seg selv.

Derfor har vår viktigste oppgave aldri bare vært å selge billetter, men å fylle huset med mening. Å lage et program som treffer bredt, og et hus hvor folk opplever at de hører til.

Men det er det ingen kulturhus som får til alene.

Derfor har det lokale kulturlivet vært med å gjøre Lørenskog hus til noe langt større. Sammen med Skogblomsten, St. Laurentiuskoret, Lørenskog Pensjonistuniversitet, Lørenskog Veterankorps, Lørenskog Mannskor, Lørenskog Musikalteater, Lørenskog musikkorps – og mange flere – er vi takknemlige over det vi har skapt sammen gjennom årene.

Kanskje er det også derfor 15-årsjubileet aldri bare kunne handle om å se bakover alene. Et hus som dette må feires slik det alltid har levd: med åpne dører, aktivitet i alle rom og mennesker i alle aldre.

I jubileumsmåneden april strakte programmet seg fra kreative verksteder, lesestunder og filmopplevelser for de minste, til DJ-kurs, musikkstudio, dans og kunst for ungdom. Videre inviterte vi til foredrag, konserter, quiz, omvisninger og markedsføringskurs for voksne og arrangører. Alt dette skjedde i samarbeid med Veiviseren kafé, biblioteket, Downtown, kinoen og Aktivitetshuset Volt.

For jubileet handler ikke bare om å markere tiden som har gått, men om å forstå hva slags fremtid man ønsker å vokse inn i. Som 15-åringer flest er vi gamle nok til å vite hvem vi er, og unge nok til at det meste fortsatt ligger foran oss.

Fornærmelsene som ble skrevet i støv er for lengst tatt av vinden. Det gode risser vi videre i marmor.