Det snekres, synges og danses iherdig i Storstua om dagen. Ensemblet i «Spelemann på taket» har lagt noen intense måneder med øving bak seg, og nå nærmer premieredatoen seg med stormskritt. Med kun tre uker igjen til premieren, måtte vi sjekke hvordan det stod til med de tre hovedrolleinnehaverne.

Lørenskauingen Hanna Børseth Rønningen, som spiller Golde, er raskt ute med å betrygge oss om at det står bra til.

–  Det går bra, men vi kjenner at vi er spente. Og det er sånn det skal være, for dette er så viktig for oss.

– Og det som er så bra med den fasen vi er i nå er at alt det andre også kommer på plass. Dekor, kostymer, musikere – og det løfter oss alle, forteller Mari Maurstad, som fyller rollen som ekteskapsmegleren Yente.

Selveste Tevje spilles av Sigurd Sele, som etter hvert har blitt et kjent fjes her på Lørenskog hus, etter sine roller i Evita og Annie.

–  Vi er noen rare mennesker som utsetter oss selv for dette, dette er en slags ekstremsport for både kropp og sjel. I denne fasen føler vi ikke at vi har full kontroll, men erfaringen vår tilsier at det kommer til å gå veldig bra, smiler Sigurd lurt.

Så selv med mange år bak dere på scenen, så kan dere kjenne litt på nervene?

– Ja! utbryter alle.

– Det har bare blitt verre for meg, forteller Mari. – Det betyr så mye for oss, og dette er øyeblikkskunst, så man vet jo aldri helt hvordan det blir heller, istemmer Hanna.

Skremmende aktuelt

Ikke lenge etter at vi startet forberedelsene til denne oppsetningen, brøt krigen i Ukraina ut. Hvordan har det påvirket dere å jobbe med et stykke som har så mange likhetstrekk med den virkeligheten vi står midt oppi nå?

– Det er alltid et stort stykke arbeid å sette seg inn i historien og den tids skikker, tradisjoner og tidsånd, forteller Hanna. – Men det blir jo uten tvil ekstra spesielt at stykkets tematikk gjentar seg i vår egen tid, da handlingen utspiller seg i den lille byen Anatevka i det som nå er Ukraina.

– Vi var på ingen måte klar over hvor skremmende aktuelt dette skulle bli. Det handler igjen om klasseforskjeller, makt og rikdom, som til alle tider har drevet frem konflikter, sier en tydelig engasjert Sigurd.

De er også alle enige om at dette stykket er et godt eksempel på hvilken rolle kultur spiller i samfunnet – ikke bare som underholdning, men også til opplysning og ettertanke. Og heldigvis er det de gode verdiene som vennskap, fremtidshåp og kjærlighet som preger størstedelen av handlingen i denne oppsetningen.

Rollelikheter

Spelemann på taket er jo en klassiker som svært mange har et forhold til. Kanskje var det til og med denne som lokket frem skuespilleren i Mari Maurstad?

– Det var min største teateropplevelse som barn, da jeg fikk se denne musikalen på Det Norske Teatret med Lasse Kolstad i hovedrollen. Det glemmer man ikke så lett!

– Å få spille Golde er en drøm for meg, forteller Hanna. Når vi spør om hun kjenner seg igjen i rollen, må hun tenke seg om. – Det er det som er så flott med å være skuespiller, man kan gå inn i roller og være en annen enn den man er til vanlig. Golde er nok mye mer temperamentsfull enn meg, men jeg kan enkelt kjenne meg igjen i kjærligheten for familien og behovet for å holde flokken samlet. Og ikke minst at man ønsker det beste for sine barn, selv om det «beste» kanskje er noe annet i vår tid enn det det var den gang.

Både Mari og Sigurd føler store likheter til sine rollefigurer, ekteskapsmegleren er like livlig og sprudlende som Mari selv, og fjerner du den religiøse overbevisningen føler Sigurd at han har funnet sin tvillingbror i Tevje.

– Og så har du tyngden til Tevje! er damene enige om.

På høyde med Nationaltheatret

Hva er den største forskjellen mellom å være med i oppsetninger på landets største teaterinstitusjoner og på lokale kulturhus som vårt?

– Jeg er mektig imponert over Lørenskog hus, både av lokalene, fasilitetene og menneskene som jobber her, forteller Mari, som i årevis har vært ansatt på Nationaltheatret. – Det er helt på høyde med de store scenene.

– Jeg synes faktisk det er enda bedre. Spesielt teknikerne på sånne steder som her må jobbe med så utrolig mye forskjellig, og de utvikler seg og holder seg faglig oppdatert på en helt annen måte enn de som jobber med det samme i årevis, forteller Sigurd. – Som vestlending som har vokst opp med to timers reisevei til nærmeste tettsted er jeg også veldig forundret over at noe sånt som Lørenskog hus kan befinne seg kun et kvarter fra hovedstaden.

– Ja, det er virkelig ingen unnskyldning for å ikke ta turen hit selv om du bor i Oslo, det er kortere reisevei hit enn det er til enkelte bydeler, kan Hanna opplyse om, som selv er bosatt på Sagene. – Jeg føler at jeg kommer «hjem» hver gang jeg kommer hit, og på veien passerer jeg så mange steder som betyr så mye for meg, her har jeg vokst opp og her bor mange av mine nærmeste.

«Lykke til» er ikke lov!

Vi prøver iherdig å få et bilde av lykketruser, yogaposisjoner eller andre ritualer som skuespillerne må gjennom før de går på scenen, men de benekter at noe sånt finnes.

– Jeg hadde riktig nok et par lykkesokker en gang i tiden, men de har jeg kvittet meg med for lengst, forteller Sigurd.

Men noe må da foregå i kulissene som får all denne magien til å skje på scenen?

– Vi må alltid si «tvi, tvi» til hverandre, sier Hanna.

Og om du tenker at du like gjerne kan bruke det mer hverdagslige «lykke til», så tar du helt feil. Det kan nemlig bringe ulykke! «Tvi-tvi», «toi-toi» eller «brekk et ben» er det eneste som er gangbart i kulissene har vi nå lært.

Helt til slutt lurer vi på om det er noe de vil si til dem som ikke har sikret seg billett til oppsetningen enda?

– Stakkars dem som ikke får sett dette, utbryter Mari med glimt i øyet. Da går dere glipp av en fantastisk historie og et ensemble som er mye dyktigere enn det ser ut som!

– Vi spiller bare nå i oktober, og det kan være lenge til neste gang stykket settes opp her til lands. Og dette er en klassiker du virkelig bør oppleve, istemmer Hanna.

«Tvi-tvi» sier vi avslutningsvis og teller ned de siste dagene frem til premieren 13. oktober.

---